Først litt om forhistorien til de som jobbet på Hovdetoppen i 1927, og som står bak denne steinhella:

”I 1920-årene var det krisetid i Gjøvik. Det var meget stor arbeidsledighet. Kommunen gjorde det den maktet for å motvirke arbeidsløsheten disse årene. En måtte prøve å finne nye muligheter for å skaffe arbeide, og det neste spørsmålet som kom opp, var bygging av restaurant på Hovdetoppen; også det som en arbeidsløshetssak.

Ordføreren foreslo nemlig dette byggeprosjektet av hensyn til den store ledigheten - og godtok et tilbud fra Frydenlund Bryggeri om et lån på 75 000, til oppføring av restauranten. Arbeidet skulle oppføres som et ordinært bygg- og anleggsarbeid, og lønningene fastsettes på forhånd etter avtale med arbeiderne.

Lånet var bl.a betinget av at kommunen festet bort 40 mål av Hovde til et A/S ”Hovdetoppen”. Det var en forutsetning at området etter 30 år tilfalt kommunen uten vederlag. Selskapet skulle av kommunen få rett til skjenking av øl og vin. Dessuten sikret avtalen hotellene innskrenkede skjenkerettigheter.

Det var sterk dissens om restaurantsaken både i formannsskap og bystyret, og fra avholdsorganisasjonene kom det protester, men bystyret vedtok innstillingen 2.mars 1927 med 26 stemmer mot 2 stemmer.

Det viser hvor tungt hensynet til de arbeidsløse veide.

Utpå våren tok arbeidet til med vannledningen til Hovdetoppen; vegen som var påbegynt tidligere, ble fullført, og 6.oktober 1928 kunne restauranten åpnes.

Dette er historien om realiseringen av Hovdetoppen restaurant.

Hovdetoppen restaurant brant ned i 1964.” (Sigbjørn Ellingsen, 1998)

 Den 9.april 1927 ble to italienske emigranter, Ferdinando Nicola Sacco (1891- 1927) og Bartolomeo Vanzetti (1888-1927), dømt til døden ved den elektriske stol. Sacco emigrerte 17 år gammel til USA. Han var en italiensk skomaker, født i Torremaggiore. Vanzetti var fiskehandler, født i Villafalletto, og kom til USA i en alder av 20 år. Begge forlot Italia i 1908, men møttes ikke før i 1917, under en streik. De var to anarkister, som ble beskyldt for drapet på to menn, Fredrik Parmenter og Alessandro Berardelli, under et væpnet ran i Massachusetts, 15.april 1920. Det ble en kontroversiell rettsak, og stor politisk uenighet over mennenes skyld eller uskyld i saken, og om hvorvidt de fikk en rettferdig domførelse. I retten ble det fokusert på små detaljer og motstridende bevis. Saken brakte harme over hele verden. Store proteststormer brøt ut, og arbeiderbevegelsen arrangerte store massemøter og demonstrasjoner mot fullbyrdelse av dommen.

Også i Norge og på Gjøvik, ble sinnene satt i kok, men det lyktes ikke å omgjøre dommen. Arbeiderne på Hovdetoppen demonstrerte mot dommens fullbyrdelse ved å legge ned en stein på området med inskripsjonen ”Fuller 1927”. Alvin Fuller var guvernør i staten New York og han som rettsaken sorterte under. Dommen ble fullbyrdet den 23.august 1927, da ble begge mennene henrettet i den elektriske stol. Samme dag ble også han som hadde tilstått drapene, Celestino Madeiros, henrettet.

Steinen ligger der fortsatt, like ved nedkjørselen fra toppen.

Kilde:

Minneplakat Hovdetoppen v/ Sigbjørn Ellingsen (1998);

Årbok for Gjøvik (1998),s.11;

Internett – Wikipedia (2010)

Hovedbygningen, Ås gård, Hunndalen. Foto: Steinar Evensen

Steinar Evensen, som har vokst opp og gått sine barns ben i Hunndalen, har sendt oss noen barndomsminner fra Ås gård i Hunndalen.

Han skriver at for de som vokste opp i Hunndalen, har denne gården betydd veldig mye.

Her ble det lekt i skogen og sparket fotball på Ås-sletta om sommeren.

På vinteren var det nesten ikke en dag utenom at vi var oppe på Ås for å ake på ski. Her var det utfor og slalomløyper etter datidas krav, og hoppbakker for de som ikke turde hoppe i VIF-kollen.Vi hadde også skoleskirenn her, samt skoleski-konkurranser mellom Blomhaug og Fredheim skole.

Selv om det nok er noen år siden Ås gård hadde sine velmaktsdager, skriver Evensen at det også i dag er et veldig fint tur-område rundt Ås gård: "Bare det å sitte ved tuntreet oppe ved Ås gård og nyte utsikten, er bedre enn noe annet".

Utsikt fra Ås gård mot Hunndalen. Foto: Steinar Evensen.

Stabburet på Ås. Foto: Steinar Evensen.

Rester av låven på Ås. Foto: Steinar Evensen.

Tunet på Ås. Foto: Steinar Evensen.

Uthuset på Ås. Foto: Steinar Evensen.

Ås gård, Gnr. 69, bnr.1, Jord 130 da (bortleid), skog 200 da. Første traktor i 1949. Våningshus og driftsbygning gml, vognskjul 1935. Tre hus. Gården eies av O. Mustad & Søn, som også eier garden Brusveen og Kallerud. Ås har i mange år blitt styrt og drevet av gårdsbestyreren på Brusveen. Eieren kjøpte gården i 1892 av W. M. Klevenberg og H.B. Falk. (Kilde: Norske gardsbruk 1999, bind IX Oppland, s.251; s.263)

GRAVFERD I EN FJERN FORTID.

Steinsettinger som denne blir ofte kalt tingplasser eller dommer-ringer. I virkeligheten er dette gravminner ifra tiden mellom Kr.f til 700 e.Kr. Den døde ble før begravelsen brent på et likbål. Etter at bålet var brent ned, ble restene fra likbålet samlet sammen og lagt ned i steinringen. Noen ganger ble de brente beina lagt i en leirkrukke eller i et trekar. Den døde har trolig vært av høy byrd – kanskje var det den lokale høvdingen eller en person med stor magisk makt. Folk flest fikk ikke noen imponerende steinring eller gravhaug reist til minne om seg. Ved utgravninger utenfor andre steinsettinger er det ofte funnet graver. Det er ikke foretatt utgravninger verken i eller utenfor steinringen her på Domsteinssletta på Biri.

7-9-13

Antallet steiner i slike ringer er ofte ulike tall som 7, 9 eller 13. For dem som konstruerte ringene må dette ha vært magiske tall. I ringen på Domsteinssletta på Biri, har en av steinene blitt borte, men det er lett å se hvor den niende steinen skulle ha stått.

Domsteinssletta lå opprinnelig under gården Sigstad.

Steinsettinger som gravform er i jernalderen utbredt fra Polen i sør til Steinkjær i Sør-Trøndelag i nord. De fleste er runde, noen er tre-eller firkantet, mens andre er skipsformet. I Norge finner vi spesielt mange steinsettinger i Østfold. Den som er gravlagt har sjelden fått med seg gravgaver.

EN UNDERLIG OPPLEVELSE

Eventyrsamleren Peder Christian Asbjørnsen fikk her på Biri i 1842 høre sagnet om Hans Sigstad.

Sigstad hadde en gang vært ute og lett etter hestene sine på Sigstadmoen. Da han kom til Domsteinssletta, kjente han seg ikke igjen. Han så et slott og møtte gjenferdet til Åse Lunde, en kvinne som hadde dødd i barselsseng mange år tidligere. Folk trodde de underordiske hadde tatt henne. Gjenferdet fortalte Hans at mannen hennes hos de underjordiske hadde hestene han lette etter, fordi guttene til Hans slo etter dem med bisselet. Når guttene gjorde det, fikk ikke hestene gå i fred for ville dyr. Så ba gjenferdet ham om å gå, for mannen hennes snart kom hjem. Hans gikk straks av sted og fant hestene sine. Åse Lunde er ikke bare en sagnperson. Hun het egentlig Aase Dagfinnsdatter og var fra Biri. Hun døde i 1760.

En grunn til at dette sagnet er blitt knyttet til Domsteinssletta kan være ”bedesteinen”.

En av steinene i ringen er lavere og flatere enn de andre. Den kalles bedesteinen. Tradisjonen forteller at kvinner som ventet barn, satt på denne steinen og ba for å få en lett fødsel. Kanskje oppsøkte Åse steinen før hun skulle føde.

(Kilde: Info tavle, Domssteinssletta på Biri).

GRAVRØYS VED RIKSVEI 249 -SNERTINGDALSVEGEN

De fleste som kjører gjennom Snertingdal er trolig ikke oppmerksom på at en forhistorisk snertingdøl ligger begravd ved veikant av RV 249.

Gravrøyser og gravhauger er minst 1000 år gamle kulturminner og er automatisk fredet etter kulturminneloven.

Gravrøyser består av stein uten synlig innblanding av jord, og er kjent fra Steinalder til sein Vikingtid.

Arkeologene og historikerne mener det var mennesker med stor makt, rikdom eller spesielle evner, som ble æret med gravsted i haug i oldtidens samfunn. ”Vanlige folk” ble begravd i flatmarksgraver, som i dag ikke er synlige på markoverflata.

I Snertingdal er det registrert flere titalls gravhauger/gravrøyser.

Ei gravrøys på Berg nedre har en sentral beliggenhet midt i bygda, i kanten av Snertingdalsvegen og bare ca. 80 meter øst for Helsehuset/Coop-butikken.

Stedet er skiltet av Nedre Snertingdal historiegruppe.

Gravrøysa er registrert av arkeologer som skriver følgende:

Beskrivelse:
På Søndre-brinken av platået og kloss i og Sør for RV 249: Rundrøys. Klart markert og lett synlig i terrenget. Består av hodestor til knyttnevestor rundkamp. Veien avskjærer litt av gravrøysa i Nord-enden. Bevokst med osp og bjørk. Diameter 11m, h 1,5m.

Terrengbeskrivelse:
Øst-Vest-gående platå i Sør-helling. Dyrket mark i SørØst. Vid utsikt over dalen.

25m NNØ for Nord Østre-hjørnet av våningshuset på gården.


Tekst og bilder er innsendt av Per Arnulf Kristenstuen.

Sprøytehus i Åsroa

Tidligere hadde Brannkassa brannsprøyter stående rundt om i bygdene til bruk ved brann. Disse sprøytene ble da fraktet til brannstedet og slange ble lagt mot brannstedet. Vannet måtte fylles oppi sprøyta ved hjelp av bøtter eller slange fra bekk, dam e. l. Sprøyten ble betjent av en eller to mann. Sprøytene ble oppbevart i sprøytehus, slik at de lett kunne hentes, dørene var låst, men nøkkelen skulle være lett tilgjengelig. Sprøytene ble fraktet på slede eller kjerre.
Dette sprøytehuset ble etter endt tjeneste som sprøytehus brukt som rampe av Harald Gaukstad, for oppbevaring av gjødsel, såkorn osv.
Brannsprøyta er intakt og er hentet fra Gaukstad, der den har stått siden sprøytehuset ble tatt ut av bruk.

For nærområdet rundt dette sprøytehuset, hadde man dam på oversiden av Åsrovegen.

Arbeidet omfatter:

• Plassering av tuftesteiner, huset hadde flyttet seg
• Skifte av bunnsviller på 3 vegger, var helt eller delvis råtnet
• Skifte av golvlunner, delvis råtnet bort
• Utgraving av masse rundt og under huset, årsak til råtning
• Oppretting, bjørker inntil huset har presset det skjevt
• Skifte panel på alle vegger, 1 vegg var borte, de tre andre råtnet nedenfra
• Sikring mot at huset kan flytte seg
• Nytt golv, gammelt delvis råtnet
• Maling av panel
• Lage ny dør
• Lage informasjonstavle om sprøytehuset

Tidsforbruk ca 35 timer.

Verd å merke seg:

På forveggen (mot Åsroa) og til dør er det brukt panel fra husmannsplassen Aasengen, som lå på jordet ovenfor sprøytehuset.

På bakveggen er det brukt om igjen panel fra sideveggene.

Biristrand Historiegruppe takker:
Jan Grønstad (grunneier)

Gjøvik Historielag (finansiering)

Her ser vi det ferdig restaurerte sprøytehuset på Biristrand!

Bilder og tekst er sendt inn av Bjørn Myhre!