Kassett nr. 11. Aksel  Skonnord, 30.06.1978.   Intervjuere var Georg Kjensjord og Per Odd Lønnum. (Avskrevet for hånd 26.10.1999).

Til Pc ved Helge Sæther 07.12.2009.

Da intervjuet ble gjort, var Aksel Skonnord 90 1/2 år:

Aksel er oppvokst på Fruseth nær Gjøvik på 1800-tallet, og er lokalkjent på Gjøvik, men slekta er fra Snertingdal. På Søndre Fruseth var alle ti barna født. Noen av dem døde ganske unge, mens andre ble over åtti år. Han gikk på Vindingstad skole, og det var Ødegård som var lærer. Så flyttet han til Haug, og Fossmark kom. Deretter gikk han på Viken ungdomsskole i 1902 – 1903. Det første året var skolen på Berg på Biri, men det andre året var på Viken. Den gamle bygningen på Viken var i tre etasjer. Den lå syd for der husene ligger nå. Det var en privat skole. Om den fikk noe tilskudd til drifta vites ikke, men det ble betalt skolepenger der. Hvor mye vites ikke. Det var Aksel og hans eldste bror som gikk der om vinteren.

Aksels far ble syk i år 1900 og levde til 1913. Da brødrene reiste ut, ble Aksel igjen alene med gardsarbeidet. Den eldste broren reiste ut i 1903, deretter reiste den ene tvillingen ut i 1904, og den andre i 1906. Men så solgte de gården og Aksel reiste i 1910 over til Amerika.

Han reiste den 29. juni fra Gjøvik og det var bare så vidt han fikk se utstillingen og at kongen kom. Det var en landbruksutstilling på Gjøvik i 1910 på idrettsplassen.

Motivet for å dra til Amerika var det vanlige. Amerika-feberen hadde fått tre brødre "over der", og når gården ble solgt var det ingen annen utvei for en bondegutt på den tiden. Aksel dro til Nord Dakota, der bodde onkel Martinius, samt at tre av brødrene hans også var i nærheten. Da den ene broren kom tilbake i 1904 på besøk, ble det til at Aksel ble med ham tilbake.  Det strøket han kom til var ganske godt oppbygd med en pen by, og en videregående skole med ca. 400 – 500 elever. Byen het Walley City, den ligger nede i en dalgryte som antagelig er utvasket av breelver. Det lå jo under is, og da den smeltet ble det kolossale breelver som skar seg ned i prærien og laget små dalfører. Der byen ligger var det vasket ut ei ganske vid gryte, mens prærien lå ganske høgt opp. Missippidalføret er skåret ut slik, samt at det er flere steder i Canada hvor det er ”far etter slikt”. På Vestkysten kommer det et far fra Rocky Mountain, og det renner sydover. Her ble det demmet opp en demning som er 550 fot høy. Den danner en innsjø som er lenger enn Mjøsa. Det er en viktig kraftstasjon der med atten aggregater på ett hundre og femti tusen hestekrefter. Aksel har vært nede i denne dammen.

Mens Aksel var i Amerika jobbet han på en farm og tok noen småjobber, samt litt på en skole. I Amerika gikk han også på en forberedende skole til lærerskole. Han kunne ikke språket da han kom over, dermed måtte han lære seg det. Men det var mange norske der borte, med fire norske kirker i denne byen, så en kunne ferdes omtrent over alt og snakke norsk. Nå kan en ikke det lenger, nå snakkes det for det meste amerikansk.

Han var 23 år da han reiste over, og var i Nord-Dakota i to og et halvt år. Da hadde en eldre bror reist til Canada og ville at Aksel skulle komme etter. Han dro til Canada i januar i 1913. Etter hvert lærte han seg litt av språket. Det var et språk med et enormt ordforråd, men med ca. to hundre ord kommer en langt, spesielt hvis en kunne "bruke fakter" (armbevegelser; kropps-språk; red anm.) i tillegg til tale.

Da Aksel reiste over til Amerika så reiste han med dampskip over til Hull, og derfra med tog til Liverpool. Overfarten gikk med en fire tusen tonner, men båten var overfylt. En del av ungkarene lå i køyer oppe på dekk. Toget innover USA var et emigrant-tog med harde senger, men i den alderen så sover en over alt. Transporten gikk forholdsvis fort, de reiste fra Liverpool den første og kom frem den tolvte. Dette innbefattet tre døgn på toget.

Det var mye førsteklasses arbeidsmark på Fruseth hvor Aksel kom i fra, men det var forferdelig tungt å dyrke opp jorda på den tida som gården ble solgt. Det var å grave med spett og spade. Det samme gjaldt når en skulle grave veiter (grøfter), og så måtte en "sette dem" med stein. Men før guttene dro hjemmefra dyrket de opp mange mål som kom godt med.  Det var seks kuer på bruket samt en hest.  Gården lå godt til, de led aldri av tørke der. Jorda lå østvendt, men sola tok ikke så hardt og det var leire under med moldjord oppå toppen. Det ble adskillig større forhold da han kom til Canada. Mye av farmen var oppløyd da Aksel kjøpte den, men han måtte pløye noe sjøl med litt hjelp.

I begynnelsen ble det brukt okser til pløyinga, så kom det hester og til slutt traktor. Det var stor forskjell på å bryte opp land der og her. Det siste Aksel pløyde opp var på 800 mål og det var ganske fort unnagjort. Til dette arbeidet ble det brukt traktor og dobbeltplog.

Ellers var det mye land som ble pløyd opp med dampmaskin og etterhengt åtte – ti ploger, men det ble også brukt gasstraktorer. Dampmaskinene var de samme som en brukte til tresking, og de var sjølgående. Men det trengtes ganske stort mannskap, for en måtte kjøre vann og kull. Til tresking fyrte en opp med tørr halm, så det var med en fyrbøter som bare passet maskina.

Aksel var bare 25 år da han begynte for seg sjøl og begynte å pløye på prærien. Det var fin jord der med litt stein som måtte kjøres vekk. Det kunne ikke sammenlignes med den jorda som han hadde hjemme. Gamletorva på prærien var seig og hard, og det nyttet ikke å pløye når det var tørt. Da det ble litt tørt så måtte Aksel hvesse skjæret. Plogen som ble spent foran oksen hadde bare ett skjær og Aksel sto på plogen og kjørte. Det var for arbeidsomt å gå etter plogen og styre. Da de brukte en åtte – ti hester så hadde de ei vogn etter plogen, for med mange hester foran kunne en ikke gå etter, da måtte en ha oversikt. Ellers var det sete på redskapen som en kunne sitte på. Hestene gikk fire foran og seks bak, men dette kunne variere og det måtte gjøres slik at hver hest dro likt.

Da en pløyde med okser gikk det sakte men trutt. De var sterke og man kunne bare sette dem i arbeid.  Ikke trengte oksene havre heller, slik som hestene. De trengte bare vann nok, og det var det som regel i nærheten om våren. Å sammenligne trekk-kraften til en okse og en hest er vanskelig. Traff oksen på en stein ville han gjerne henge i. Det ble pløyd masse med okser de første årene der borte. Vanligvis måtte en ha mellom fire og seks okser foran plogen, og når en ble vant til å håndtere oksene, gikk det greit. Okseseler var jo enkle, det var bare ett høvre som var trukket og ei reim over ryggen og et lenke til å dra i.  Når de spente fra selen ble den bare trukket bakover. Oksene var bundet sammen i hodet, noen brukte beksel og andre bare ei grime. Når en ble vant til det var det enkelt å spenne fra og til. På denne måten ble det pløyd opp enorme strekninger.

Men så kom de mindre gasstraktorene, Ford var visst først ute. De første traktorene var veldige maskiner - en hørte når de kom! Den første gasstraktoren som kom til Norge var et foreferdelig monstrum og het Mogull. Først kom de med èn sylinder, så kom de med to og til slutt fikk de fire sylindere. Aksel kjøpte den første traktoren og treskemaskinen i 1921 - det var ikke lenge han dreiv før det ble mekanisert.

Treskeverket hadde halmblåse som sendte halmen ut, og kornet ble sendt over i småhus eller binger eller også i vogner og kjørt vekk. Treskeverket ble flyttet rundt på farmen; å treske alt på ett sted var umulig. Det ville blitt alt for lang kjøring hvis alt skulle skje på samme sted. En brukte ofte å lage forholdsvis små hus for korn som tok ca. 1000 buschel, en buschel er omtrent 27 kilo. Da kjørte treskemaskina opp der og satte tuten med en skrue inn i den og fylte den opp. Disse ble kjørt ut om vinteren enten med hester eller traktor Alle reimskiver og reimer var jo en del av maskina, men de ble som regel tatt av om kvelden. Det ble også brukt sjølbindere med fire hester foran, men disse var bare på åtte fot. Men nå er også disse foreldet, nå brukes det bare skurtreskere. Aksel hadde ikke skurtresker sjøl, men han som forpaktet farmen hadde skurtresker allerede i 1947. Loa fra sjølbinderen ble kjørt inn til treskeverket med hester og vogner. De fikk en traktorbinder som de kunne skjære ganske mye med om dagen. På binderen var det et apparat som samlet kornbanda i hauger på en fem til åtte stykker og la det i rekker. En mann satte kornbanda i aks slik at de kunne stå der og tørke. De brukte to hester og en grindslae, åtte fot bred og fjorten fot lang, og på den kunne en få på ganske mye. Dette ble fraktet frem til trøskeverket og kastet inn der og den besørget resten, men sammenlignet med en skurtresker var det tungvint. De kastet bånda opp i en kjerrat som brakte dem inn i maskinen, her var det kniver som skar banda og la dem automatisk inn i treskeverket. Dette var et svært maskineri i datiden. Det nyttet ikke å drive en farm uten maskiner.

Farmen var på ca. 4000 mål, men det var mer lønnsomt å legge ut brakkland, enn å ta avling på alt hvert år. Det var jo i underkant med regn, men hvis en brakket landet og holdt det noenlunde reint, kunne en samle ca. 60 prosent av væten som falt, og med det i tillegg til den andre nedbøren, var man så og si sikret avling. Arbeidet med brakklandet foregikk på sommeren. Det var nesten ferdig til å sette såmaskinen i, en kunne rekke over mer land, og land var billig. Det ble ikke sådd om høsten, men det ble brukt høsthvete. Om våren ble det sådd så tidlig som en kunne komme utpå jordet, og det tidligste Aksel husker at han sådde var 10. april. Men som regel ble det noe senere, rundt 20. april. Lenger nord, opp mot tregrensen, ble det senere.

Det kunne bli bra avling uten gjødsling, det kom an på årgangen. Var det rikelig med nedbør så var det bra. Men var det dårlig med nedbør ble avlingen dårligere. Aksel sluttet som farmer i 1935 og reiste tilbake til Norge. Han forpaktet bort farmen og solgte den i 1966, da hadde han bortforpaktet farmen i 30 år. Det ble derfor mange turer til Canada og farmen gjennom årene på Aksel. Han har reist med bil og tog og krysset kontinentet flere ganger, det ble sju rundturer i alt.

Det å ha penger i bank syntes ikke Aksel noe om, pengeverdien ble dårligere for hvert år, det å ha penger i bank gjorde en fattigere hver eneste dag. Siste gang Aksel var over var i 1955 og da kunne han ha reist med fly. Han hadde planlagt en del oppkjøp, men det vanskelig å få forsikring her i landet, derfor han reiste med båt.  Hans søster reiste over med fly til Vestkysten, og da samlet de seg der fem stykker av familien. Det var andre gang de samlet seg på denne måten. Aksels søster reiste over første gang i 1930, og da samlet også fem av familien seg. Det gikk raskere i lufta enn på landet, og nå går det vel ingen båt fra Norge over til USA.

Grunnen til at Aksel forlot Canada var at kjærringa reiste hjem igjen. Hun hadde da vært over i tre og et halvt år. Men mor hennes ble syk og hun skulle reise hjem for en kort tur, men reisen endte i Norge. Det var meningen at hun skulle komme tilbake, men årene gikk og hun ble i Norge. Aksel og kona hadde igjen redskap og besetning på farmen, men de leide en mann til å ta vare på dette i førstningen. I besetningen inngikk også seksten hester. Aksel dreiv sjøl med avl av hest, for de kunne ikke bruke en hest som var gammel til denne kjøringa, for når en kjører i slikt lende, måtte hestene gå i beite, og når de ble så gamle at de ikke kunne følge med lenger, ble de slaktet. Det hendte også at de bare ble slått i hjel for de spiste ikke hestekjøtt der borte. Det ble til ulvekjøtt.

Da traktoren kom var det mange hester som var helt ubrukelige, og de var ofte bare en seks til åtte år gamle. Disse hadde det ikke vært sele på, og de ble sendt til slakteriene og lagt i kanner og for det meste solgt til Belgia. Det var ikke marked for sånt i Canada, det måtte være storfekjøtt det. Her bød det folk i mot å spise hestekjøtt. Så lenge som Aksel drev farmen hadde han kombinasjonen hest / traktor til driften av farmen. Hesten ble brukt i alle onner også om høsten når det ble tresket. Men så kom skurtreskeren og da ble hestene overflødige om høsten, og da ble det for kort sesong. En annen grunn var at det var svært vanskelig å få noen til å kjøre hestene, for det var mye arbeid med så mange hester. Hestene hadde stall, men de sto ofte i havnegangen om natta. Så lenge det var prærie som ikke var pløyd opp, kunne hestene ernære seg godt ute om vinteren. Det var faktisk vintre hvor hestene ikke var inne i det hele tatt, bare de to som han måtte bruke daglig. De som var på beite kunne komme inn om våren og være feite og kunne settes rett i arbeid. De hestene var sterkere enn de hestene som hadde stått på stallen hele vinteren.

Hestene kunne være borte en tre – fire uker om vinteren som de ikke så dem, og de gikk uten innhengning. De fant som regel frem til farmen igjen. Alle slapp ut hestene sine slik, det var vanlig det. De hadde liksom tilhold på farmen, og mens det ikke var snø, kom hestene til farmen daglig for å få vann, for det var ikke vann på prærien. Men så snart snøen kom åt de snø og klarte seg med det. Hestene fikk jo etter hvert ganske godt belegg med dekkhår og ullhår, så de frøs ikke. Når de ble vant til det ville de helst være ute, men når det ble lite igjen av prærien måtte en fòre inne. Prærien ble opptatt og oppdyrket for det meste etter hvert, dermed forsvant fòrgrunnlaget.

Før prærien var oppdyrket var det noe vegetasjon der som var ganske kort. En kunne slå litt på selve prærien, men det var helst i dalsenkninger. Ellers var det dårlig med høy og en kunne ikke dyrke det kunstig. Det eneste var søtkløver og lusøre, hvis en kunne dyrke det, men kunstig gras var det heller dårlig med. Men dette graset måtte være næringsrikt, for en havnegang kunne være snaugnagd (alt graset nesten spist opp) og enda så var krøtter og hester feite.

Aksel var i Canada i depresjonsperioden og dreiv farming som han startet med i 1929, og det verste var høsten 1932 for da falt hveteprisen på Børsen. Den ble lågere (fikk mindre verdi) enn den hadde vært på lang tid, og prisen dekket så vidt innhøstningen.  Situasjonen var håpløs.

Det blir som med tømmerstokken når du ikke får noe for den. Det var like ille i Canada som i Statene, det var heller verre i Statene etter hva Aksel hadde forstått. Dette førte med seg at det også ble dårlig pris på slakt. Det måtte være ganske fine og feite dyr hvis det skulle lønne seg å sende dem, ellers kunne en risikere å få regning på frakta. Det er helt uforståelig at slike forhold kan eksistere, det var jo ingen grunn for det, men det var spekulasjonen som slo feil. Først var det overproduksjon, og så kom det depresjon i en periode. Kjøpere hadde lite å kjøpe for og det var ikke organisert noe statlig omsetningsorgan som en har i dag. I dag går hveten gjennom ett offentlig salgskontor, og etter at det ble opprettet så har en aldri hatt disse dårlige tidene.

Da Aksel var i Canada var det ikke organisert omsetning av hvete, men det var børs, eller rettere sagt et auksjonslokale, og det var børsprisen som avgjorde prisen.  Organisasjonen Riku eksisterte på den tiden, men den kontrollerte så lite at den kunne ikke kontrollere verdensmarkedet. Da måtte en selge til børspris, og de tok inn og ordnet med forsendelsen til lokale kornsiloer eller terminaler. Det kunne ofte være en fem – seks siloer på ett sted, og det var vanskelig for mange farmere i Canada da.  Dette var en forferdelig periode, en blir så hjelpeløs når en ikke får noe for sine produkter. Det blir som å by frem arbeidskraften sin og så får en ikke noen betaling. Aksel  leide også inn tilfeldig arbeidskraft ved behov, men leiene ble svært dårlige. Det var en situasjon som var vanskelig å sette seg inn i for den som ikke har opplevd det. Det ble liten lønn for arbeidskraften.

Det var jo noe av det samme her i Norge, men ikke fullt så galt. Her var det jo en allsidig produksjon med fabrikker, og de fungerte delvis. For produkter var en på underskudd, altså landmannsprodukter (jordbruksprodukter). Det var nok et veldig utslag på krisen i Amerika, det var mangel på styring. Det skal vel noe til om en får oppleve dette igjen, for nå er produksjonen mer eller mindre subsidiert.

Det var mangel på regulert omsetning, og innkjøpslandene var fattige etter krigen og det var ikke organisert statlig innkjøp i alle land. Senere kom den inn under regjeringens salgskontor og en måtte inngå kontrakter, og da ble det spørsmål om kredit.

Aksel er fremdeles canadisk statsborger, og kan stemme i kommunevalg, men det kunne han ikke for noen år siden. Det er blitt forandring, men han kan ikke stemme i stortingsvalg. Det kan være en fordel å være canadisk statsborger så lenge en har noe igjen der borte. Men skattemessig spiller det ingen rolle. Aksel blir skattlagt i Norge. Nå har han ikke noen eiendom igjen i Canada, men det har vært litt etter salg da. Som Aksel tidligere nevnte så blir en fattigere for hver dag hvis en har verdiene i penger. Sjøl om rentene kan være tilsynlatende høge, dekker de ikke alt. Inflasjonen har en derover som en har den her hjemme. Nå viser det seg at den canadiske daler ligger femti – seksti øre under den amerikanske.  For vel ett år siden var den over den amerikanske, og Aksel vet ikke grunnen. Han får heller ikke aviser fra Canada lenger, derfor følger han ikke med så godt lenger. Det har vært noen her på besøk som han har snakket med dette om, men den alminnelige mann har lite rede på statens affærer. Canada er et veldig rikt land med kollosale ressurser, men en har inntrykk av at det er interesser i Statene som eier en del av gruvedriften. De har veldige skogområder, en regner med tre millioner kvadratkilometer. Den ene tredjedel er så nær at den kan avvirkes, men den andre ligger litt langt unna, og den tredje er verneverdig. På Veskysten er det store dimensjoner på skogen, de har kjempetrær til dels ennå, men den minker, for det blir avvirket veldig mye. Ett tre på tre meter i tverrsnitt vokser ikke på noen få år. De materialer en fikk fra Vestkysten var utmerkede, det fantes ikke en kvist i gulvbord eller kledning, sjøl i reisverket var det lite kvist.

Alle søsknene til Aksel, de var tre i alt, var gift og hadde etterkommere. De har avkom spredt utover borti der. Slektningene bodde på forskjellige steder der borte, det ble vesentlig en som Aksel hadde kontakt med og det var for det meste den yngste. En av jentene som reiste over ble gift med en prest, og der var økonomien svært dårlig. Aksel beundrer at noen utdannet seg, for i en mindre menighet var det svært liten lønn på grunn av spredt bebyggelse, og det var svært anstrengende. En prest måtte ofte betjene mange menigheter. Der Aksel bodde var det en del norske menigheter til å begynne med, men så reiste de ut. Det var et norsk settlement ca. tjue engelske mil derfra, og den norske menigheten eksisterer i dag. Nå er det engelsk språkbruk, men opprinnelig var det ganske mange norske gudstjenester og en brukte å reise ned dit ved anledninger. Det er slikt der at folk flytter mye på seg, de som opprinnelig var der forsvant til andre steder. Noen av barna tok over farmene, andre gjorde det ikke.

Der Aksel hadde farmen er det i dag ingen opprinnelige settlere igjen. Aksel sine brødre i Amerika er alle døde i dag, den som døde sist ble 89 år og 3 måneder gammel. Det var den yngste og veikeste som ble eldst. Aksel har en søster på 86 år i live her i landet, hun bor alene i Oslo i en leilighet i åttende etasje. Etterkommere av familien i Amerika har hatt en del kontakt med Aksel, de har også vært på besøk. Noen av dem bor i Seattle og andre i Nord Dakota og på forskjellige steder i Canada. Andre igjen bor på Vestkysten i Vancouver eller i drabantbyer, de er spredt.

Aksel dreiv lite med jakt og fiske i Canada, det var lite friskvann på farmen og det rant ikke en dråpe vann i havet. Det vannet som ofte samlet seg var alkalisk, altså ubrukbart og salt, derfor måtte en reise ganske langt for å kunne fiske. Bare i den sydlige delen av provinsen var det noe som vi kunne kalle ei elv. Den kom i fra fjellene i Rocky Mountain og ender i Hudson Bay.

I den nordlige delen av provinsen er det mange innsjøer og rikt fiske, men Aksel hadde verken sprett eller snøre til å fiske med. Et år var det ”rene invasjonen” med hara, de formerer seg enormt men var lite ettertraktet til matlaging, for folk ville ikke spise dem. En gang brukte Aksel og familien bakparten på haren, forparten ble kastet. Det var en konkurranse om hareskyting der borte, og vinnerlaget fikk 800 harer, men de tok ikke en gang vare på skinnet, for det var ikke noe verd. Den gang var haren så tallrik at den ødela mye, den hadde veier gjennom åkeren. Den ødela mye mer enn den åt (spiste), men så kom det en pest og så døde mange av dem ut. Det var ikke mye vilt utenom hare; det var jo prærieulv og den kunne en bare skyte, mest for sport. Skogsvilt var det lenger nord, men der hvor Aksel bodde var det ikke annen skog enn den som de plantet. Det kunne være noe krattskog i noen senkninger, og det kunne være til dels tett der det var kupert. Den kunne ikke brukes til materialer av noe slag, det var vidjekjerr og osp som kunne stå nær en senkning hvor det samlet seg vann.

Alt byggemateriale måtte hentes fra Vestkysten. Det var lesset på jernbane og kom til nærmeste stasjon hvor det ble hentet. Dette var mye billigere enn å gå gjennom en detaljhandel med materialene. Det var billige trematerialer den gang, men nå er det blitt så mye dyrere, materialene i huset til Aksel kostet 1500 Daler og det innbefattet innredningen. Arbeidskostnadene kom sjølsagt i tillegg til denne prisen. Det var folk på stedet som bygget husene, en kunne få materialer ferdig oppskjært til vinduer og dører men det ble lite brukt. Til brensel ble det brukt brunkull lokalt, ellers var det hardere kull å få tak i men det måtte fraktes inn helt fra Alberta hvor det var svære forekomster av kull.

Det var bensinaggregat på farmen som produserte elektrisitet, og det ble bare brukt 32 Volt spenning, og dette holdt bare til lys og vaskemaskin. Strømmen kunne ikke brukes til kraft eller oppvarming, men nå har de høyspentledninger der borte.  Forresten brukte de noe som Aksel ikke trodde kunne gå an, de brukte jord som ledning. De fant ut at når de brukte en tråd som ikke var grovere enn en telefontråd, så hadde de en spenning på 1400 Volt og transformator på hver farm. Da hadde de utmerket spenning i huset, men med dette systemet kunne en ikke bruke motorer over fem hestekrefter. Dette var noe som kom etter at Aksel sluttet i Canada. Nå har de dampkraftverk og det er et regjeringsanliggende.

Stedet hvor Aksel bor i dag  ( i 1978; red. anm), ble bygget i Snertingdal, men ble senere ominnredet. Det ble bygget i 1911, og det var foreldrene til Aksels kone som kjøpte det da de solgte gården Rusten. Den ble solgt til aldershjem, og så kjøpte de dette stedet. Det var ikke meningen at Aksel og familien skulle bo der, men de ble boende og bor der fortsatt i dag. De har hatt det bra der, men det er et trillebårbruk som Aksel kaller det. Aksel måtte le for seg sjøl mange ganger, for i Canada hadde han en 15 – 16 hester, traktor og personbil samt en lastebil, og her gikk han med ei trillebår. Han hadde ku i mange år på bruket, et par stykker. Kona til Aksel var i Canada i tre og et halvt år, og den eldste dattera er født der. Det er nitten års aldersforskjell på Aksel og kona - han giftet seg i voksen alder.

Etter at Aksel hadde slått seg ned i Amerika var han tilbake i Norge i 1928, 1931 og i 1932 og giftet seg her i Norge. Stedet Aksel bor på nå er svært vakkert, men bakkete, han har måttet flytte på mye jord. Aksel har aldri vantrives (mislikt seg; red anm) noe sted, og trivdes godt i Amerika. Det var merkelig at en kunne reise i fra et slikt vakkert sted som han voks opp på. Det var stor overgang til prærien og det var svært primitive forhold der borte i førstningen. Men han hadde aldri noe utpreget hjemlengsel, heldigvis. Tanken var jo å komme frem, og den dominerte. Ikke led han noen nød derover heller. Det var det verste at han måtte ut og arbeide, primitivt var det og en måtte døyve litt av hvert. Men etter at han begynte for seg sjøl, var det hans hjem.

Det å arbeide for andre var hardt, det var hardere arbeidsforhold der borte enn det er nå, det var ti timers dag og høyt tempo. Det var utmerket i førstningen å ha slektninger å komme til. Det var en onkel som han besøkte mange ganger og hadde som det andre hjemmet. Men så døde han, og nå er det bare en av sønnene hans igjen som er et halvt år eldre enn Aksel. Han praktiserer kiropraktikk i Canada, et ideelt sted hva klima angår. Lenger syd i Canada kan det være veldig tørt, men det er ikke så tørt der han bor nå, for det ligger langs en innlandsfjord med utløp til havet. Det er et ganske stort basseng der med flere store byer.

 ("Korrektur" Kristin L. Ekern. Det er valgt å beholde en del dialekt-uttrykk i artikkelen, dette fordi det gjør artikkelen litt mer levende, og fordi det var disse ordene Aksel brukte da han fortalte fra sitt liv i Canada). 

 

 

Over: tegning av Biri Mølle laget av Lise Sandberg i 1993

Bjørn Herberg skrev i sin tid om Biri Mølle:

"Lars Kristoffersen, som hadde garden Svennes på Biri fra 1768 til 1787, var en driftig mann. Han bygde garden opp fra en vanlig, middels gard, til bygdas største med ti husmannsplasser, gjestgiveri, sag, kvernbruk, og fiske i elva og i Mjøsa.
Sag og kvernbruk kom i stand rundt 1780 som et samarbeid mellom Svennes og Sigstad. Da Anders Lysgaard, gift med Lars`datter Ingeborg, overtok gården, fortsatte utviklingen og oppbyggingen. Kvernbruket og saga de hadde sammen med Sigstad ble lagt til Svennes og fikk etterhvert navnet Svennes sag og mølle.

Forutsetningen for sag og møllebruk den gang var vannkraft, og man tok fra et lite fall i Vismunda. Allerede i 1890-åra ble det tatt initiativ til å få Vismunda utbygd til elektrisk kraft, et samarbeidsprosjekt mellom Svennes sag og mølle og Biri Meieri Interessentskab A/S, men strømmen lot vente på seg til linjen Lillehammer - Raufoss ble utbygd i 1918.

Fram til 1890 var Svennes sag og mølle en gardsbedrift som tok på seg leiesaging og leiemaling for bygdas folk. Bedriften kom så over på private hender, og fikk navnet Biri sag - og mølle. Eiere skiftet ofte. Kjøpmann Nils Hellerud nevnes som eier 1905-07, deretter fulgte Petter Hasli og Kristian Bergum. Biri mølle brant ned i 1919, kommunen kjøpte da rettighetene og bygget saga og mølla opp til en tidsmessig og moderene bedrift som stod ferdig i 1921, med hus og bygninger som vi ser dem i dag.
I 1932 solgte kommunen bedriften til brødrene Hans og Olaf Øverjordet, som drev den helt fram til nedleggelse tidlig på 1970-tallet. Søskenbarnet Olaf K. Øverjordet hadde også en plass i familieedriften, som sagmester.
Hans H. Øverjordet var en interessert møllemann som stod for den daglige drift, mens broren Olaf ikke var så aktiv i driften, da han drev garden Øver-Beinerud som sin hovedgeskjeft.
Birger Joløkken var møllemester på Biri mølle en mannsalder, ansatt fra 1915 til 1964, nesten 50 år.
Kundekretsen kom fra Biri og Snertingdal og det ble malt 7-800 tonn årlig. Mølla hadde fire kvernpar, valsestol med sentrifugalsikt, tørke og såkornrenseri. Mølla hadde en turbin på 36 hk, og to elektriske motorer på tilsammen 54 hk.
En tur til mølla, som regel om kaldeste vinteren, var en heller kjølig opplevelse med hest, slede og tulupp.Hele dagen gikk med før en kunne ta turen oppover i bygda igjen med mjølsekkene. Ventetiden hadde man brukt på Goppel-butikken, til skoing av hesten hos smeden på Nyland, eller en tur på bakeriet hos Kristian og Karen.
  
I dag ligger bare Biri mølle der, og venter på å bli tatt i bruk til ett eller annet. Kanskjeden rett og slett venter å bli tatt vare på, med inventar og det hele, slik at vi kan vise den oppvoksende slektden møysommelige veien fra såkorn til brød".

Under vises bilder fra nedlagte Biri mølle slik det ser ut inne der i dag.


Dør inn til fortida....
























Bildene ble tatt sommeren 2010. Alle foto: KILE.

Først litt om forhistorien til de som jobbet på Hovdetoppen i 1927, og som står bak denne steinhella:

”I 1920-årene var det krisetid i Gjøvik. Det var meget stor arbeidsledighet. Kommunen gjorde det den maktet for å motvirke arbeidsløsheten disse årene. En måtte prøve å finne nye muligheter for å skaffe arbeide, og det neste spørsmålet som kom opp, var bygging av restaurant på Hovdetoppen; også det som en arbeidsløshetssak.

Ordføreren foreslo nemlig dette byggeprosjektet av hensyn til den store ledigheten - og godtok et tilbud fra Frydenlund Bryggeri om et lån på 75 000, til oppføring av restauranten. Arbeidet skulle oppføres som et ordinært bygg- og anleggsarbeid, og lønningene fastsettes på forhånd etter avtale med arbeiderne.

Lånet var bl.a betinget av at kommunen festet bort 40 mål av Hovde til et A/S ”Hovdetoppen”. Det var en forutsetning at området etter 30 år tilfalt kommunen uten vederlag. Selskapet skulle av kommunen få rett til skjenking av øl og vin. Dessuten sikret avtalen hotellene innskrenkede skjenkerettigheter.

Det var sterk dissens om restaurantsaken både i formannsskap og bystyret, og fra avholdsorganisasjonene kom det protester, men bystyret vedtok innstillingen 2.mars 1927 med 26 stemmer mot 2 stemmer.

Det viser hvor tungt hensynet til de arbeidsløse veide.

Utpå våren tok arbeidet til med vannledningen til Hovdetoppen; vegen som var påbegynt tidligere, ble fullført, og 6.oktober 1928 kunne restauranten åpnes.

Dette er historien om realiseringen av Hovdetoppen restaurant.

Hovdetoppen restaurant brant ned i 1964.” (Sigbjørn Ellingsen, 1998)

 

 

 Den 9.april 1927 ble to italienske emigranter, Ferdinando Nicola Sacco (1891- 1927) og Bartolomeo Vanzetti (1888-1927), dømt til døden ved den elektriske stol. Sacco emigrerte 17 år gammel til USA. Han var en italiensk skomaker, født i Torremaggiore. Vanzetti var fiskehandler, født i Villafalletto, og kom til USA i en alder av 20 år. Begge forlot Italia i 1908, men møttes ikke før i 1917, under en streik. De var to anarkister, som ble beskyldt for drapet på to menn, Fredrik Parmenter og Alessandro Berardelli, under et væpnet ran i Massachusetts, 15.april 1920. Det ble en kontroversiell rettsak, og stor politisk uenighet over mennenes skyld eller uskyld i saken, og om hvorvidt de fikk en rettferdig domførelse. I retten ble det fokusert på små detaljer og motstridende bevis. Saken brakte harme over hele verden. Store proteststormer brøt ut, og arbeiderbevegelsen arrangerte store massemøter og demonstrasjoner mot fullbyrdelse av dommen.

Også i Norge og på Gjøvik, ble sinnene satt i kok, men det lyktes ikke å omgjøre dommen. Arbeiderne på Hovdetoppen demonstrerte mot dommens fullbyrdelse ved å legge ned en stein på området med inskripsjonen ”Fuller 1927”. Alvin Fuller var guvernør i staten New York og han som rettsaken sorterte under. Dommen ble fullbyrdet den 23.august 1927, da ble begge mennene henrettet i den elektriske stol. Samme dag ble også han som hadde tilstått drapene, Celestino Madeiros, henrettet.

Steinen ligger der fortsatt, like ved nedkjørselen fra toppen.

Kilde:

Minneplakat Hovdetoppen v/ Sigbjørn Ellingsen (1998);

Årbok for Gjøvik (1998),s.11;

Internett – Wikipedia (2010)

Hovedbygningen, Ås gård, Hunndalen. Foto: Steinar Evensen

Steinar Evensen, som har vokst opp og gått sine barns ben i Hunndalen, har sendt oss noen barndomsminner fra Ås gård i Hunndalen.

Han skriver at for de som vokste opp i Hunndalen, har denne gården betydd veldig mye.

Her ble det lekt i skogen og sparket fotball på Ås-sletta om sommeren.

På vinteren var det nesten ikke en dag utenom at vi var oppe på Ås for å ake på ski. Her var det utfor og slalomløyper etter datidas krav, og hoppbakker for de som ikke turde hoppe i VIF-kollen.Vi hadde også skoleskirenn her, samt skoleski-konkurranser mellom Blomhaug og Fredheim skole.

Selv om det nok er noen år siden Ås gård hadde sine velmaktsdager, skriver Evensen at det også i dag er et veldig fint tur-område rundt Ås gård: "Bare det å sitte ved tuntreet oppe ved Ås gård og nyte utsikten, er bedre enn noe annet".

Utsikt fra Ås gård mot Hunndalen. Foto: Steinar Evensen.

 

Stabburet på Ås. Foto: Steinar Evensen.

 

Rester av låven på Ås. Foto: Steinar Evensen.

 

Tunet på Ås. Foto: Steinar Evensen.

 

Uthuset på Ås. Foto: Steinar Evensen.

Ås gård, Gnr. 69, bnr.1, Jord 130 da (bortleid), skog 200 da. Første traktor i 1949. Våningshus og driftsbygning gml, vognskjul 1935. Tre hus. Gården eies av O. Mustad & Søn, som også eier garden Brusveen og Kallerud. Ås har i mange år blitt styrt og drevet av gårdsbestyreren på Brusveen. Eieren kjøpte gården i 1892 av W. M. Klevenberg og H.B. Falk. (Kilde: Norske gardsbruk 1999, bind IX Oppland, s.251; s.263)

GRAVFERD I EN FJERN FORTID.

 

Steinsettinger som denne blir ofte kalt tingplasser eller dommer-ringer. I virkeligheten er dette gravminner ifra tiden mellom Kr.f til 700 e.Kr. Den døde ble før begravelsen brent på et likbål. Etter at bålet var brent ned, ble restene fra likbålet samlet sammen og lagt ned i steinringen. Noen ganger ble de brente beina lagt i en leirkrukke eller i et trekar. Den døde har trolig vært av høy byrd – kanskje var det den lokale høvdingen eller en person med stor magisk makt. Folk flest fikk ikke noen imponerende steinring eller gravhaug reist til minne om seg. Ved utgravninger utenfor andre steinsettinger er det ofte funnet graver. Det er ikke foretatt utgravninger verken i eller utenfor steinringen her på Domsteinssletta på Biri.

 

7-9-13

 

Antallet steiner i slike ringer er ofte ulike tall som 7, 9 eller 13. For dem som konstruerte ringene må dette ha vært magiske tall. I ringen på Domsteinssletta på Biri, har en av steinene blitt borte, men det er lett å se hvor den niende steinen skulle ha stått.

Domsteinssletta lå opprinnelig under gården Sigstad.

Steinsettinger som gravform er i jernalderen utbredt fra Polen i sør til Steinkjær i Sør-Trøndelag i nord. De fleste er runde, noen er tre-eller firkantet, mens andre er skipsformet. I Norge finner vi spesielt mange steinsettinger i Østfold. Den som er gravlagt har sjelden fått med seg gravgaver.

 

 

EN UNDERLIG OPPLEVELSE

 

Eventyrsamleren Peder Christian Asbjørnsen fikk her på Biri i 1842 høre sagnet om Hans Sigstad.

Sigstad hadde en gang vært ute og lett etter hestene sine på Sigstadmoen. Da han kom til Domsteinssletta, kjente han seg ikke igjen. Han så et slott og møtte gjenferdet til Åse Lunde, en kvinne som hadde dødd i barselsseng mange år tidligere. Folk trodde de underordiske hadde tatt henne. Gjenferdet fortalte Hans at mannen hennes hos de underjordiske hadde hestene han lette etter, fordi guttene til Hans slo etter dem med bisselet. Når guttene gjorde det, fikk ikke hestene gå i fred for ville dyr. Så ba gjenferdet ham om å gå, for mannen hennes snart kom hjem. Hans gikk straks av sted og fant hestene sine. Åse Lunde er ikke bare en sagnperson. Hun het egentlig Aase Dagfinnsdatter og var fra Biri. Hun døde i 1760.

En grunn til at dette sagnet er blitt knyttet til Domsteinssletta kan være ”bedesteinen”.

En av steinene i ringen er lavere og flatere enn de andre. Den kalles bedesteinen. Tradisjonen forteller at kvinner som ventet barn, satt på denne steinen og ba for å få en lett fødsel. Kanskje oppsøkte Åse steinen før hun skulle føde.

(Kilde: Info tavle, Domssteinssletta på Biri).